CIM Banque har gitt meg en ny kontaktperson, en såkalt account manager. Hun er dansk og litt mer på hugget enn den makelig anlagte, franske account manageren jeg hadde tidligere. Dessuten skriver og snakker hun dansk. Og det synes jo vi nordmenn er dejlig.

Dette har skjedd siden sist:

1. Jeg har blitt nødt til å fylle ut et ganske detaljert skjema om familien min, om jobben min og andre personlige ting. Navn og alder på barn og ektefelle måtte oppgis. En ekte nordmann som meg er imidlertid vant med å oppgi alle aspekter og alle detaljer om privatlivet sitt til myndighetene. Til myndighetene, dette ansiktsløse udyret som har vært motparten min gjennom hele livet, fra en crappy, tvungen skolegang, via tvungen militærtjeneste, triste og unødvendige begrensninger både i arbeid og privat, fra arbeidsmiljølov til vinmonopol, superhøye særavgifter og millioner i skatter.  Så hey — hvorfor ikke oppgi de samme opplysningene til en sveitsisk bank. En vennlig samarbeidspartner som skal redde pensjonen min? Jeg ble også nødt til å oppgi hvor pengene kommer fra, både de CHF 5.000 jeg allerede har sendt og de kommende innskuddene mine. Banken er også interessert i en antydning om hvor mye jeg kommer til å sette inn og hvor mye jeg kommer til å ta ut.

Vel, det er vel det som har skjedd. Vel, ikke mye. Men CIM Banque bygger tillit hele tiden, og jeg er ikke lengre redd for at mine CHF 5.000 er tapt.

I neste uke skal imidlertid dette skje:

1. Videokonferanse. Der jeg skal vise fram passet mitt.
2. Oversendelse av Digipass (nettbank)
3. Oversendelse av debetkort. Jeg vil ikke ha kredittkort.

Sveitsiske banker er tydeligvis interessert i at pengene de får fra meg er sånn rimelig “legit”, det vil si at de ikke kommer fra grusomme ting som narko og prostitusjon, for eksempel.

Bankene er veldig nøye på at jeg dokumenterer grundig at er den jeg sier at jeg er. Jeg blir hele tiden forsikret om at dette kun er til internt bruk. Og jeg stoler på mine nye venner.

CIM Banque og jeg har avtalt en videokonferanse i neste uke. Jeg får tilsendt egen videokonferanseprogramvare som brukes spesifikt til dette. Ikke noe Skype eller MSN Messenger, altså.

Jeg må også vise fram passet mitt over video. De har allerede fått en kopi av passet mitt. Kopien er attestert “rett kopi” av norsk politi.

Når videokonferansen er avsluttet (og godkjent?) vil jeg få Digipass tilsendt. Digipass er det samme som nettbank. Jeg kan da ta ut CHF 4.000 av de CHF 5.000 jeg har satt inn.

Et lite apropos til å ta ut penger av banken: Prinsippet mitt er å ikke overføre penger til Norge. Ikke til meg selv, ikke til andre. Båndene mine til CIM Banque skal være så utydelige som mulig. Derfor skal de CHF 5.000 i prinsippet få stå på konto. Det jeg tar ut i cash er bare for eksperimentets skyld, og er dessuten ikke noe betydelig beløp.

Enda et lite apropos: Det samme gjelder innskudd. Jeg skal ikke overføre penger fra Norge til bankkontoen min i Sveits.

Etterhvert vil jeg også få mulighet til å søke om et VISA debetkort. Jeg kan også få kredittkort, men det er jeg ikke interessert i.

Jeg kommer til å kjøpe litt varer (sølv og gull) i utlandet med kortet, og prøve å ta ut litt cash både i London og her i Norge med kortet. Den ultimate løsningen er jo å knytte kortet til en PayPal-konto. Da kan penger renne inn og ut uten spor, uten lukt og uten lyd.

Kanskje nærmer jeg meg en avslutning på prosjektet innen jul? Den svale høstlufta jeg trekker inn i det vakre høstværet er full av symbolikk. Jeg føler meg fri.

Jeg tror jeg nærmer meg veis ende i etableringsprosessen: Firmaet er stiftet på Seychellene. Og nå har jeg, i samarbeid med mine gode hjelpere, valg ut en bankforbindelse.  Kort sagt får jeg en bankkonto i en bank i Sveits. Bankkontoen tilhører Seychelle-firmaet som jeg kontrollerer. Men på papiret er firmaet eid av noen lokale helter der nede i Afrikas lykkeligste og på alle måter rikeste land.

En incognito bankkonto er egentlig hele poenget med denne prosessen. Firmaet er stiftet med én hensikt: Å ha et anonymt, stråmannstyrt firma som kan eie en bankkonto. Å eie kontoen direkte er rett og slett altfor risikabelt.

Bankkontoen har nettbank-innlogging, sånn at jeg hele tiden kan ha full kontroll over den. Jeg kan overføre penger til kontoen med SWIFT- og IBAN-koder, og kan ta ut penger med et VISA-kort — uten navn på — visstnok en sveitsisk spesialitet! Stilig! Og de tilbyr masse tilleggstjenester, for eksempel kobling mot internettbutikk. Jeg ser ikke behovet for dette: Jeg ser heller for meg at jeg tar imot penger på nettet med PayPal og overfører det videre fra PayPal til den sveitsiske kontoen.  Fra Singapore til Sveits — helt trådløst, lydløst og sporløst.

Jeg har fått en skriftlig innbydelse til å besøke banken personlig, noe jeg jammen meg vil gjøre hvis jeg noensinne kommer til Sveits.

Snart setter jeg inn min første symbolske tusenlapp på bankkontoen. Og da må jeg jo fortelle det til deg — her på bloggen.