Entries Tagged 'bankkonto sveits' ↓

Ofte overrasker tilsynelatende smarte mennesker med å gjøre ufattelig dumme ting. Mange gjør 98 prosent riktig, men det hjelper ikke så lenge de siste 2 prosentene er så toskete at de totalt overgår de første 98.

Geir Abelseth var en slik mann.

Abelseth var direktør for Software Innovation på siste halvdel av nittitallet. Software Innovation var et programvare- og konsulentselskap i IT-bransjen med 2-300 ansatte og like mange millioner i årlig omsetning.

Kort fortalt eide Abelseth noen firmaer som ble kjøpt opp av Software Innovation. Og pengene ble overført til konto i en bank i et skatteparadis. Han overførte over 100 millioner kroner på denne måten. Eller “lurte unna” som det heter i norske mediers sosialdemokratiske sjargong.

Abelseth ble tatt og dømt til fengsel. Det var et bokettersyn hos Software Innovation som satte myndighetene på sporet av transaksjonene. Likningskontoret meldte fra til Skattedirektoratet. Skattedirektoratet meldte fra til Økokrim. Og saken kom raskt opp for retten.

Hva kan vi lære av dette?  Hvor trådte Abelseth feil?

Aldri bland inn Norge i den utenlandske bankkontoen din! Aldri overfør penger fra noe sted i Norge til den utenlandske bankkontoen din! Aldri be dine norske kunder om å overføre penger til den utenlandske bankkontoen din! Og skal du bruke de utenlandske pengene dine i Norge, skal du alltid gå via et anonymt debetkort, kredittkort eller Travel Cash-kort.

Det utenlandske firmaet og den utenlandske bankkontoen din skal være en hemmelighet som ingen behøver å vite om.

Har du norske kunder, skal du registrere et firma i Norge som er “squeaky clean” og som gjør alt pinlig korrekt ovenfor det offentlige.

“What happens in Norway, stays in Norway.”

CIM Banque har behandlet meg tilfeldig og i rykk og napp: Enkelte ganger kan det gå lang tid fra jeg kontakter banken til jeg får noe svar. Opplegget virker tilfeldig og slapt. Men etter at jeg byttet kontaktperson i banken har hele opplegget blitt bedre: Jeg har fått digipass (nettbankbrikke) og Travel Cash-kort tilsendt.

Jeg unnskylder CIM Banque med at jeg sannsynligvis er den minste kunden der, og at sveitsiske banker opererer på helt andre måter enn norske. Innskuddet mitt er jo tross alt bare CHF 5.000!

Men da jeg fikk tilgang til nettbanken, ble jeg grusomt skuffet: Saldoen er null.

Kontaktpersonen min i banken forteller at det kan ta tid fra kredittkortet mitt har blitt belastet til kontoen blir kreditert. Gjerne en måned. Det har nå gått 40 dager fra banken har trukket beløpet, uten at det har dukket opp på kontoen i den samme banken.

Tilliten min til CIM Banque svinner hen.

Jeg har gitt dem frist til fredag 15. oktober til å bringe dette i orden.

Jeg har ikke fortalt dem hva jeg vil gjøre hvis dette ikke går i orden innen nevnte frist, men jeg kan jo fortelle det til deg: Da vil jeg ta kontakt med Norwegian Bank som er långiver av de CHF 5.000 og kreve pengene dekket.

For denne bloggen og for eksperimentets skyld hadde det vært bra å brent seg på en bankforbindelse, slik at man kunne ha testet hvor enkelt det er å omgjøre en sånn overføring.

Dersom pengene mot formodning skulle dukke opp hos CIM Banque innen 15. oktober kan jeg likevel ikke lenger anbefale CIM Banque. Det er for mye rot, uforutsigbarhet og rett og slett altfor dårlig kundebehandling til at jeg vil anbefale noen å ha noe  med den banken å gjøre.

[oppdatering 2010-10-07 (altså litt seinere denne dagen)] Plutselig, bare et par timer etter at jeg skrev dette blogginnlegget, kom det en melding om at pengene nå er satt inn på konto. Leser CIM Banque bloggen min, tro? Dette illustrerer rykk-og-napp-opplegget med denne banken. Kanskje jeg kan leve med det? Ja, jeg kommer til å gå for CIM Banque videre. Men å helhjertet anbefale banken, det kan jeg ikke. Det blir litt sånn terningkast tre.

Prøver du å etablere et firma utenlands, er dette noe du kan venne deg til først som sist:

Åpnet for kontroll

Når du får korrespondanse fra utlandet, er som regel konvolutten åpnet. Selv om dette er et brev.

Posten har sikkert sine instrukser, og utad forsvares kartlegging av mitt og ditt privatliv med det tradisjonelle terror-narkotika-barneporno-argumentet.

Noen vil sikkert protestere mot det jeg skriver her, og tvertimot si at ingenting av det du og jeg driver med er en privatsak. At staten skal ha kontroll med alt som skjer.

Dette er dessverre den rådende innstillingen i Norge: Dette er samme tankegang som nazist-lederen Robert Leys berømte uttalelse om at den eneste gangen man har fri fra staten er når man sover. Du finner samme tankegang i Mussolinis berømte definisjon av fascisme: Ingenting utenfor staten, alt innenfor staten. Rød Ungdom har på samme måte sagt at staten eier ditt liv, unntatt når du har fri fra jobb. Fritiden skal ikke staten blande seg inn i. RU erklærer altså åpent at de ønsker et fascistisk samfunn, med unntak av fritiden din. Hvor generøst av dem!

Brevene åpnes av Posten i Oslo, nærmere bestemt Postens Godssenter. Tidligere var det noe som het brevåpningskommisjonen som åpnet brev. Da fikk man et beroligende og forklarende brev i den opprivde konvolutten der Posten forklarte på en pedagogisk korrekt måte hva som hadde skjedd. Jeg mottar ingen forklaringer, bare opprivde konvolutter.

Dette er et argument mot å sende korrespondanse pr post. Bruk FedEx, UPS eller tilsvarende når noe må sendes fysisk (for eksempel debetkort), og e-post over kryptert linje (https) ellers.

Åpnet for kontroll

CIM Banque har gitt meg en ny kontaktperson, en såkalt account manager. Hun er dansk og litt mer på hugget enn den makelig anlagte, franske account manageren jeg hadde tidligere. Dessuten skriver og snakker hun dansk. Og det synes jo vi nordmenn er dejlig.

Dette har skjedd siden sist:

1. Jeg har blitt nødt til å fylle ut et ganske detaljert skjema om familien min, om jobben min og andre personlige ting. Navn og alder på barn og ektefelle måtte oppgis. En ekte nordmann som meg er imidlertid vant med å oppgi alle aspekter og alle detaljer om privatlivet sitt til myndighetene. Til myndighetene, dette ansiktsløse udyret som har vært motparten min gjennom hele livet, fra en crappy, tvungen skolegang, via tvungen militærtjeneste, triste og unødvendige begrensninger både i arbeid og privat, fra arbeidsmiljølov til vinmonopol, superhøye særavgifter og millioner i skatter.  Så hey — hvorfor ikke oppgi de samme opplysningene til en sveitsisk bank. En vennlig samarbeidspartner som skal redde pensjonen min? Jeg ble også nødt til å oppgi hvor pengene kommer fra, både de CHF 5.000 jeg allerede har sendt og de kommende innskuddene mine. Banken er også interessert i en antydning om hvor mye jeg kommer til å sette inn og hvor mye jeg kommer til å ta ut.

Vel, det er vel det som har skjedd. Vel, ikke mye. Men CIM Banque bygger tillit hele tiden, og jeg er ikke lengre redd for at mine CHF 5.000 er tapt.

I neste uke skal imidlertid dette skje:

1. Videokonferanse. Der jeg skal vise fram passet mitt.
2. Oversendelse av Digipass (nettbank)
3. Oversendelse av debetkort. Jeg vil ikke ha kredittkort.

Sveitsiske banker er tydeligvis interessert i at pengene de får fra meg er sånn rimelig “legit”, det vil si at de ikke kommer fra grusomme ting som narko og prostitusjon, for eksempel.

Bankene er veldig nøye på at jeg dokumenterer grundig at er den jeg sier at jeg er. Jeg blir hele tiden forsikret om at dette kun er til internt bruk. Og jeg stoler på mine nye venner.

CIM Banque og jeg har avtalt en videokonferanse i neste uke. Jeg får tilsendt egen videokonferanseprogramvare som brukes spesifikt til dette. Ikke noe Skype eller MSN Messenger, altså.

Jeg må også vise fram passet mitt over video. De har allerede fått en kopi av passet mitt. Kopien er attestert “rett kopi” av norsk politi.

Når videokonferansen er avsluttet (og godkjent?) vil jeg få Digipass tilsendt. Digipass er det samme som nettbank. Jeg kan da ta ut CHF 4.000 av de CHF 5.000 jeg har satt inn.

Et lite apropos til å ta ut penger av banken: Prinsippet mitt er å ikke overføre penger til Norge. Ikke til meg selv, ikke til andre. Båndene mine til CIM Banque skal være så utydelige som mulig. Derfor skal de CHF 5.000 i prinsippet få stå på konto. Det jeg tar ut i cash er bare for eksperimentets skyld, og er dessuten ikke noe betydelig beløp.

Enda et lite apropos: Det samme gjelder innskudd. Jeg skal ikke overføre penger fra Norge til bankkontoen min i Sveits.

Etterhvert vil jeg også få mulighet til å søke om et VISA debetkort. Jeg kan også få kredittkort, men det er jeg ikke interessert i.

Jeg kommer til å kjøpe litt varer (sølv og gull) i utlandet med kortet, og prøve å ta ut litt cash både i London og her i Norge med kortet. Den ultimate løsningen er jo å knytte kortet til en PayPal-konto. Da kan penger renne inn og ut uten spor, uten lukt og uten lyd.

Kanskje nærmer jeg meg en avslutning på prosjektet innen jul? Den svale høstlufta jeg trekker inn i det vakre høstværet er full av symbolikk. Jeg føler meg fri.

[2012-01-15: Oppdatert med korrekte avgifter.]

Åpne konto: Gratis. Man må imidlertid sette inn USD/ EUR/ CHF 5.000 for å få aktivert kontoen.
Bruke konto: Gratis. Men man må ha stående USD/ EUR/ CHF 1.000 til enhver tid. Du får altså tilgang på 4.000 av de 5.000 du satte inn da du åpnet kontoen.
Kvartalsavgift: CHF 120 90 pr kvartal. Belastes siste dagen i hvert kvartal (f.eks. 31. mars).
Oppbevaring av fysisk post (“hold mail fee” – frivillig og ikke nødvendig): CHF 150 100 pr år.
Årsavgift, belastes hver eneste nyttårsaften: CHF 500.
Avslutte konto: CHF 300.

Jeg ber deg legge merke til at det koster deg CHF 860 pr år å ha konto i CIM Banque. Altså rundt 5.500 kroner.

Du får et slags debetkort debetkortet “Travel Cash” for å kunne overføre til andre kort eller andre banker. Kortet fungerer som en elektronisk reisesjekk, for oss som er gamle nok til å huske fenomenet reisesjekker:

1. Navnet ditt er ikke på kortet.
2. Bankkontoen din er ikke knyttet til kortet
3. Du fyller opp kortet med et fast beløp når du måtte ønske. Akkurat som et Telenor kontantkort.

Dette har en begrensning på CHF 10.000 pr måned eller CHF 100.000 pr år. Jeg får et slikt kort.

Debetkortet “Travel Cash”:
Utstedelse: Gratis
Overføre penger til kortet: 1% + CHF 25 (dersom banken må gjøre dette for deg) eller 1% + CHF 8 (via nettbanken)

Du får et prepaid VISA- eller Mastercard-kort. Dette har heller ikke navnet ditt på kortet, og bankkontoen din er heller ikke her tilknyttet kortet. Du fyller opp dette kortet som debetkortet “Travel Cash”. Jeg får et slikt kort.

Du kan få et kredittkort. Ulempen er at det holdes tilbake det dobbelte på bankkontoen av kreditten på kortet. Så har du en kreditt på CHF 10.000 på kredittkortet, sperres CHF 20.000 på bankkontoen. Så det er jeg ikke så interessert i.

Rundt 17. mai var jeg nesten i mål. En e-post fra CIM Banque satte en foreløpig stopper for prosjektet mitt: E-posten fra banken fortalte at min sveitsiske bankkonto nå var åpnet. Men: For å få aktivert kontoen, måtte jeg overføre EUR/CHF/USD 5.000 til banken.

Dette fikk meg til å sette på bremsene. Jeg vil rett og slett ikke overføre 5000 euro til noen jeg aldri har hørt om tidligere.

Hva synes du, kjære leser, om holdningen min til dette? Er dette unødvendig skepsis? Eller tvertimot sunn skepsis?

Idag, 1. juli, har jeg bestemt meg for å overføre pengene, men at jeg da bruker VISA-kortet mitt. Viser det seg at dette er en stor bløff fra A til Å, kan jeg alltids ta kontakt med banken min, klage på transaksjonen og få tilbakeført beløpet.

Det hører med til historien at jeg har ringt CIM Banque et par ganger, og at det faktisk høres ut som en “ordentlig” bank.

Jeg tror jeg nærmer meg veis ende i etableringsprosessen: Firmaet er stiftet på Seychellene. Og nå har jeg, i samarbeid med mine gode hjelpere, valg ut en bankforbindelse.  Kort sagt får jeg en bankkonto i en bank i Sveits. Bankkontoen tilhører Seychelle-firmaet som jeg kontrollerer. Men på papiret er firmaet eid av noen lokale helter der nede i Afrikas lykkeligste og på alle måter rikeste land.

En incognito bankkonto er egentlig hele poenget med denne prosessen. Firmaet er stiftet med én hensikt: Å ha et anonymt, stråmannstyrt firma som kan eie en bankkonto. Å eie kontoen direkte er rett og slett altfor risikabelt.

Bankkontoen har nettbank-innlogging, sånn at jeg hele tiden kan ha full kontroll over den. Jeg kan overføre penger til kontoen med SWIFT- og IBAN-koder, og kan ta ut penger med et VISA-kort — uten navn på — visstnok en sveitsisk spesialitet! Stilig! Og de tilbyr masse tilleggstjenester, for eksempel kobling mot internettbutikk. Jeg ser ikke behovet for dette: Jeg ser heller for meg at jeg tar imot penger på nettet med PayPal og overfører det videre fra PayPal til den sveitsiske kontoen.  Fra Singapore til Sveits — helt trådløst, lydløst og sporløst.

Jeg har fått en skriftlig innbydelse til å besøke banken personlig, noe jeg jammen meg vil gjøre hvis jeg noensinne kommer til Sveits.

Snart setter jeg inn min første symbolske tusenlapp på bankkontoen. Og da må jeg jo fortelle det til deg — her på bloggen.

Jeg har etablert firma på Seychellene. Det er SFM Offshore i Geneve i Sveits som har hjulpet meg med denne prosessen, og så langt må jeg si at dette firmaet virkelig har utmerket seg positivt. Mer om mine erfaringer med disse guttene kommer her på bloggen etterhvert som samarbeidet går seg til.

Firmaetableringen kostet EUR 2000, og er som beskrevet i min forrige post.

Nå kontrollerer jeg et firma på Seychellene. Jeg skriver “kontrollerer”, da firmaet formelt er eid og drevet av lokale stråmenn.

Thorbjørn Jagland har konto i Frankrike.

Jeg har imidlertid en bankkonto i Sveits, da diskresjonen er like god i Sveits som på Seychellene. Sveitsiske banker utsteder blant annet anonyme betalingskort der hverken firmanavn eller personlig informasjon står på kortet. (Bra når jeg skal begynne å kjøpe gull i USA hver måned! Pensjonsplanen min er nemlig at jeg skal kjøpe nok gull til å kunne bruke tre unser gull pr måned i tredve år, fra jeg er 70 til jeg er 100 år. Det var en diger digresjon som jeg kommer tilbake til i seinere innlegg her på bloggen.)

Adressen min er også i Sveits, noe som gjør det enklere og mer troverdig enn en afrikansk adresse.